Jeg fikk solgt et bilde til en dame, på høstutstillingen her. Og hun kom fra Vinje, Mannåsgrend. Og noen kilometer derfra var Nordskog-plassen. Hun hadde en bok fra historielaget i Vinje, og der står det endel fra noe bestefar har skrevet. Nå er jeg på jakt etter mer av det han har skrevet om oppveksten. Når en ser tv-programmet; Hvem tror du at du er, så er det moro å vite litt av sin egen families historie. Jeg er veldig glad for å ha funnet ut oldemor Anne Helene og hennes familie. Og at hennes far reiste til Amerika, og også er det fint å ha fått kontakt med familien der borte. Vi er firmenninger, og det er jo ikke så forferdelig langt ute.
Men farfars foreldre, Anne og Eivind Olavson, senere Nordskog, bodde på Neset de første åra, hos Eivinds foreldre. Ulf sier det er bare hustufter igjen der, og Astrid Lunde sier at det er et båthus der....
Ole Eriksen, farfars farfar, og min tippoldefar, døde 59 år gammel av drukning, ifølge slektsgranskning. Eivind Olavsson Nordskog bodde på Nordskogplassen, nær Mannås som husmann.
I boka:"Her budde dei., ei vandring i gløymde spor" utgitt i 2008 av Vinje historielag, kan vi lese:(Utdrag) Nordskog er ein sørøstvendt plass som ligg i heia mellom Mannås og Særendsgrend. Gps 0439646/6604030.
I 1879 og litt føre og etter 1885, bur Eivind Olavsson Neset og Anne Ivarsdotter på Nordskog. I 1874-77 bur Eivind og Anne på Løkslid, før dei, etter det sonen Eivind fortel, er på Nordskog da han blir fødd i 1879. i 1883 bur Eivind og Anne på Juvet, og så er dei på Nordskog i 1885; sitat fra boka Her budde dei. I 1885 fikk de et barn, Eivind, og han døde etter noen måneder. 21 April, 1886 døde Anne, oldemor, på samme dag som deres eldste sønn, Olav ble konfirmert. Så sørgelig! I 1886 brenner huset ned, og samme året så kommer Sigrid, Ole Eriksens enke til dem og hjalp til. Da huset brant ned, bodde de i halvannet år på Glosimot, mens oldefar bygde et nytt hus på Nordskog-plassen. Da var oldefar husmann, men ikke under Mannås. Arbeidet adler mannen, sa min andre bestefar, Johannes Haraldsen bestandig. Da var vel oldefar ganske adelig, siden han kunne både snekre, dyrke jorda, og være bøtker. En bødtker kan lage tønner i alle fasonger, og de gamle i familien fortalte at han også kunne lage kurver.
Men farfars foreldre, Anne og Eivind Olavson, senere Nordskog, bodde på Neset de første åra, hos Eivinds foreldre. Ulf sier det er bare hustufter igjen der, og Astrid Lunde sier at det er et båthus der....
Ole Eriksen, farfars farfar, og min tippoldefar, døde 59 år gammel av drukning, ifølge slektsgranskning. Eivind Olavsson Nordskog bodde på Nordskogplassen, nær Mannås som husmann.
I boka:"Her budde dei., ei vandring i gløymde spor" utgitt i 2008 av Vinje historielag, kan vi lese:(Utdrag) Nordskog er ein sørøstvendt plass som ligg i heia mellom Mannås og Særendsgrend. Gps 0439646/6604030.
I 1879 og litt føre og etter 1885, bur Eivind Olavsson Neset og Anne Ivarsdotter på Nordskog. I 1874-77 bur Eivind og Anne på Løkslid, før dei, etter det sonen Eivind fortel, er på Nordskog da han blir fødd i 1879. i 1883 bur Eivind og Anne på Juvet, og så er dei på Nordskog i 1885; sitat fra boka Her budde dei. I 1885 fikk de et barn, Eivind, og han døde etter noen måneder. 21 April, 1886 døde Anne, oldemor, på samme dag som deres eldste sønn, Olav ble konfirmert. Så sørgelig! I 1886 brenner huset ned, og samme året så kommer Sigrid, Ole Eriksens enke til dem og hjalp til. Da huset brant ned, bodde de i halvannet år på Glosimot, mens oldefar bygde et nytt hus på Nordskog-plassen. Da var oldefar husmann, men ikke under Mannås. Arbeidet adler mannen, sa min andre bestefar, Johannes Haraldsen bestandig. Da var vel oldefar ganske adelig, siden han kunne både snekre, dyrke jorda, og være bøtker. En bødtker kan lage tønner i alle fasonger, og de gamle i familien fortalte at han også kunne lage kurver.
Gammel tønne Han har sikkert også lagd tiner, og jeg så også bilde av en melkesil han hadde laget. Tine
Her er noen bilder av det jeg kan tenke meg oldefar må ha laget og helt sikkert mye annet.
På gården Fosland bodde de i 2 år. Der hadde de en ku og 6 geiter. Der dør Sigrid, bestemor til farfar Eivind.
Da skriver bestefar at han sørget mye. Da har han mistet to søsken, mor og farmor.
Jeg har også hørt mye om at oldefar var en svovelpredikant. Det må ha vært en lekpredikant, og jeg har studert på hva slags religion han da tilhørte. Barna var døpt og konfirmert i kirken, så de må ha vært tilsluttet kirken. Det var faktisk ulovlig tidlig på 1800 tallet å samle folk å holde oppbyggende møter uten sogneprestens godkjennelse. For Hans Nielsen Hauge ble arrestert gjentatte ganger og fikk store bøter. Han ga ut mange bøker, det ble 33 bøker. Om Hans Nielsen Hauge skriver Viggo Ullmann bl.a. dette:
Så jeg mistenker at oldefar var Haugianer. Det var det mange av på den tiden. De følte kanskje at den makten kirken hadde var både tung og umulig, og at de ville mer. Kanskje lære mer om det som sto i Bibelen? Det var jo lenge ulovlig å lese i Bibelen for legfolk. Bibelen var etter hvert den eneste boka de hadde. Jeg traff en gang en gammel dame fra Mandal, Svartdal ovenfor Flatdal. Hun var 96 år gammel i begynnelsen av 70 åra, og hun ville så gjerne at jeg skulle lese i Salmene for henne. Det var altså den eneste boka de hadde, og hun elsket å høre fra Salmene.
Jeg har også hørt mye om at oldefar var en svovelpredikant. Det må ha vært en lekpredikant, og jeg har studert på hva slags religion han da tilhørte. Barna var døpt og konfirmert i kirken, så de må ha vært tilsluttet kirken. Det var faktisk ulovlig tidlig på 1800 tallet å samle folk å holde oppbyggende møter uten sogneprestens godkjennelse. For Hans Nielsen Hauge ble arrestert gjentatte ganger og fikk store bøter. Han ga ut mange bøker, det ble 33 bøker. Om Hans Nielsen Hauge skriver Viggo Ullmann bl.a. dette:
 | Hans eneste aandelige verden var de gamle gudelige skrifter og den forstaaelse af bibelen, som disse havde givet ham. Og dog viste han sig, idetminste i virkningerne af sin livsgjerning, at være en moderne aand, en mand, hvis virksomhed blev udgangspunktet for nye tider. Thi den haugianske lægmandsbevægelse har opdraget vore bønder som intet andet i de dage, ikke blot religiøst, men ogsaa politisk. |  |
Fattigfolka ønsket vel på oldefars tid å strekke seg mot noe bedre. Ikke nødvendigvis det materielle, men med en god kristen oppførsel, og gode manerer, kunne man sikkert måle seg med hvem som helst rikmann. Og kunnskap er makt. Vet du ingenting er du offer for din egen dumhet, tror nå jeg.
Så det å være religiøs kontra det motsatte, var kanskje ikke så rart. Dumhet, uærlighet, drikkfeldighet og elendighet de så på den tiden, var vel et skremmende bevis på at det kunne bli noe bedre med religion. Det går uansett ikke an å forstå den tiden, med den tiden vi har nå.
Likevel var visst oldefar altfor streng. Ulf fortalte at farfar Eivind hadde skrevet at to av guttene hadde fisket og fått to fisker. Da de kom hjem med fisken, ba oldefar dem om å legge dem tilbake der de hadde fisket dem, for det var ikke tillatt å gjøre noe på en søndag, man skulle holde hviledagen hellig.
Jeg hørte også at da han giftet seg med Kjersti, så var det visst slik at i Kjerstis familie var det mange spillemenn, og de var så glad i å danse. Det var visst synd. Da ungene ble større, så danset de i stua når oldefar var avgårde og prekte. Noen holdt vakt, og når de så oldefar var i farta, var det å gjemme fela og late som ingenting. Tippoldefaren min på den andre siden, morfaren til bestefar Johannes Haraldsen, var visst noe av det samme. Der hadde en av sønnene hans fått laget en fele og kom hjem og viste den stolt fram. Da tråkket gubben på fela og knuste den, skulle ikke ha djevelsk musikk i huset. En av døtrene hadde fått seg blanke sko, og det fikk de ikke lov til. For det var å være forfengelig, og det var synd.
Men tilbake til oldefar Eivind Olavson, en av naboene til Sigrid i Tjønnegrend, fortalte at hun hadde hjulpet ute på jordene for oldefar, da han var på eldre dager. Da mente hun at han var utrolig snill og god. Så hvem vet? Fordømmingen kommer vel ofte fra to sider. Altså, at oldefar var fordømt av noen, uten at de egentlig visste hvem han var og hvorfor han var som han var. Det er godt vi ikke kan møtes, vi hadde nok ikke forstått hverandre.
Farfar Eivind fortalte at de forpaktet en gård i Øye i Tjønnegrend, der hvor to armer av Totakfjorden går inn. Der døde søsteren hans, Sigrid som var bare 18 år, i noe han beskrev som en farang av difteri. Det måtte fire mann til å skiftes å ro den store båten med kisten hennes. Ser du på kartet så er det et stykke å kjøre. Så måtte de vel ha hestetransport fra enden til kirken. Men de årene de var på Øye, der de forpaktet gården sammen med bonden som var lærer, så delte de på utbyttet. Et av årene var et kronår, det ble utrolig mye avling. Farfar hadde det godt der, han gjette mange dyr, men bondekona stelte godt med han. Seinere ble det en gård som het Øygarden. Og her stopper det jeg vet om farfar og hans oppvekst. Det jeg har blitt fortalt var at han var i militæret, og at han der skal ha lært seg å sy sko og bli skomaker. Det var i Kristiania, nå Oslo.... Han tok også fagbrev i skomakerfaget. Det må ha vært interessant å lære. I 1900 så var han i folketellingen sammen med sin far, som dagarbeider. I 1904 gifter han seg med farmor Johanne, og i 1905 så blir deres første sønn Erling født. De skal ha møtt hverandre når farfar jobbet på en gård på Røra, før Porsgrunn. Og han måtte gå gjennom jenterommet, der de forskjellige sov, og de var visst så fnisete og artige at de ble visst litt forelsket der.... I 1904 var farmor 20 år, det må ha vært før dette. Da vet jeg ikke mer.
Så det å være religiøs kontra det motsatte, var kanskje ikke så rart. Dumhet, uærlighet, drikkfeldighet og elendighet de så på den tiden, var vel et skremmende bevis på at det kunne bli noe bedre med religion. Det går uansett ikke an å forstå den tiden, med den tiden vi har nå.
Likevel var visst oldefar altfor streng. Ulf fortalte at farfar Eivind hadde skrevet at to av guttene hadde fisket og fått to fisker. Da de kom hjem med fisken, ba oldefar dem om å legge dem tilbake der de hadde fisket dem, for det var ikke tillatt å gjøre noe på en søndag, man skulle holde hviledagen hellig.
Jeg hørte også at da han giftet seg med Kjersti, så var det visst slik at i Kjerstis familie var det mange spillemenn, og de var så glad i å danse. Det var visst synd. Da ungene ble større, så danset de i stua når oldefar var avgårde og prekte. Noen holdt vakt, og når de så oldefar var i farta, var det å gjemme fela og late som ingenting. Tippoldefaren min på den andre siden, morfaren til bestefar Johannes Haraldsen, var visst noe av det samme. Der hadde en av sønnene hans fått laget en fele og kom hjem og viste den stolt fram. Da tråkket gubben på fela og knuste den, skulle ikke ha djevelsk musikk i huset. En av døtrene hadde fått seg blanke sko, og det fikk de ikke lov til. For det var å være forfengelig, og det var synd.
Men tilbake til oldefar Eivind Olavson, en av naboene til Sigrid i Tjønnegrend, fortalte at hun hadde hjulpet ute på jordene for oldefar, da han var på eldre dager. Da mente hun at han var utrolig snill og god. Så hvem vet? Fordømmingen kommer vel ofte fra to sider. Altså, at oldefar var fordømt av noen, uten at de egentlig visste hvem han var og hvorfor han var som han var. Det er godt vi ikke kan møtes, vi hadde nok ikke forstått hverandre.
Farfar Eivind fortalte at de forpaktet en gård i Øye i Tjønnegrend, der hvor to armer av Totakfjorden går inn. Der døde søsteren hans, Sigrid som var bare 18 år, i noe han beskrev som en farang av difteri. Det måtte fire mann til å skiftes å ro den store båten med kisten hennes. Ser du på kartet så er det et stykke å kjøre. Så måtte de vel ha hestetransport fra enden til kirken. Men de årene de var på Øye, der de forpaktet gården sammen med bonden som var lærer, så delte de på utbyttet. Et av årene var et kronår, det ble utrolig mye avling. Farfar hadde det godt der, han gjette mange dyr, men bondekona stelte godt med han. Seinere ble det en gård som het Øygarden. Og her stopper det jeg vet om farfar og hans oppvekst. Det jeg har blitt fortalt var at han var i militæret, og at han der skal ha lært seg å sy sko og bli skomaker. Det var i Kristiania, nå Oslo.... Han tok også fagbrev i skomakerfaget. Det må ha vært interessant å lære. I 1900 så var han i folketellingen sammen med sin far, som dagarbeider. I 1904 gifter han seg med farmor Johanne, og i 1905 så blir deres første sønn Erling født. De skal ha møtt hverandre når farfar jobbet på en gård på Røra, før Porsgrunn. Og han måtte gå gjennom jenterommet, der de forskjellige sov, og de var visst så fnisete og artige at de ble visst litt forelsket der.... I 1904 var farmor 20 år, det må ha vært før dette. Da vet jeg ikke mer.
Kommentarer
Legg inn en kommentar