Slekt, resumeer mm.

 Jeg har alltid vært interessert i hjerneforskning. Det begynte med noen gamle slitte pocketbøker jeg lånte på biblioteket. Der det ble forsket på hvordan slagpasienter som mistet taleevnen, kunne synge sanger de kunne fra før. De kunne banne, tross de aldri før hadde praktisert banning osv. Når det gjelder hjernens evne til speiling, les her.  Wikipedia det forklarer så mye. Hvorfor gjesping er smittende. Hvorfor tårene triller når noen på tv gråter over noe trist. Hvorfor det er så godt å ha en venn å speile seg i. Det er så trygt å ha en god venn. Hjernen skaper sin egen virkelighet. Når en snakker med en god venn, får en ofte innspill om at ens egen virkelighet ikke alltid er oppfattet korrekt. Et bra eksempel er at en kan si at en er tjukk. Hvis vennen din er sannferdig , kan den si enten seg enig eller at du ikke ser tjukk ut.  En god venn kan også lyse opp virkeligheten ved å påpeke hvor mye fint det finnes å være glad for. Gleden er smittende, og vi speiler oss i...

 Det er ikke så lett, for alltid når noen går bort, er det det mennesket man fokuserer på.  Vi fikk så god kontakt de siste årene, og det var en berikelse for meg.  Det er godt å vite at man gleder andre også, man blir jo glad av det selv.  Jeg var jo så vant til å ta meg av pappa de siste årene, så det var ikke noe offer for meg å besøke onkel, og ringe og skrive brev til han.  Det var et rikt menneske, onkel.  Han hadde greie på alt mulig, en livskunstner og et arbeidsjern av de sjeldne.  Så mange artige historier.  En jeg kommer på nå, er da han jobba på Hydro en stund, tror det var på Stuern.  Etter å ha lempa sekker hele dagen, sovna han på et berg av sekker.  Da han våkna i 8 tia på kvelden, stemplet han ut og gikk hjem.  Det rareste var at han fikk overtidsbetaling for de timene han hadde sovnet på sekkene, etter arbeidstid. Men det er tungt når en venn går bort.  Egentlig er det bra for den som sovner inn, men det er al...