Jeg har alltid vært interessert i hjerneforskning. Det begynte med noen gamle slitte pocketbøker jeg lånte på biblioteket. Der det ble forsket på hvordan slagpasienter som mistet taleevnen, kunne synge sanger de kunne fra før. De kunne banne, tross de aldri før hadde praktisert banning osv. Når det gjelder hjernens evne til speiling, les her. Wikipedia det forklarer så mye. Hvorfor gjesping er smittende. Hvorfor tårene triller når noen på tv gråter over noe trist. Hvorfor det er så godt å ha en venn å speile seg i. Det er så trygt å ha en god venn. Hjernen skaper sin egen virkelighet. Når en snakker med en god venn, får en ofte innspill om at ens egen virkelighet ikke alltid er oppfattet korrekt. Et bra eksempel er at en kan si at en er tjukk. Hvis vennen din er sannferdig , kan den si enten seg enig eller at du ikke ser tjukk ut. En god venn kan også lyse opp virkeligheten ved å påpeke hvor mye fint det finnes å være glad for. Gleden er smittende, og vi speiler oss i...
Jeg har forsket litt i slekta og prøvd å skrive litt om den. Jeg har også lest ganske mye om nevropsykologi, et emne som jeg synes er utrolig nyttig. Det kan gi folk redskapene de kan bruke til å komme ut av dårlig psykisk helse.