Jeg anbefaler absolutt å kjøpe bøkene hennes eller låne på biblioteket. Det jeg skriver er det jeg har funnet av sitater jeg føler for. Det er så mye god psykisk helse i ordene i boka, en anerkjennelse av vår egen situasjon, en normalisering samt at vi kan få øynene åpnet for uvaner og nykker vi kan ha. Metoder til å forandre oss, situasjoner og forhold til andre. Jeg begynner notatene her:
Det kreves mot til å være sårbar. Skammen kan enten få oss til å lukke sårbarheten eller våge å vise den. Våger vi å vise den, kan en oppnå å korrigeres, få aksept, få empati, kjærlighet, trygghet, samfølelse hos ekte venner.
Det er ikke kritikken som teller, eller den sterke mannen som påpeker den som snubler, æren går til den som faktisk er i arenaen. Th.Roosvelt. Den som har ansiktet dekket av blod, søle og støv, som av og til feiler og mislykkes. Men når han gjør det, viser han et stort mot.
1. Jeg vil være modig, fryktløs.
2.Alt jeg visste om sårbarhet, det er ikke om å gjøre å vinne. Det er å møte opp i arenaen, og bli sett.
3. Hvis du ikke møter opp i arenaen, og får et spark bak selv, er jeg ikke interessert i din mening.
Sårbarhets-hangover. Det er å ha åpnet seg og stilt seg naken, vist et sammenbrudd og angret over åpenheten etterpå.
Forskere og forskning er å kontrollere og påvirke. Bare et sitat i sitater.
Sårbarhet er mot til å vise seg selv og bli sett, be om det man trenger, snakke om følelsene dine, det er en hjørnestein til tillit. Når du åpner deg, vil du oppdage at du ikke er noe annerledes enn andre.
Når jeg ringer opp noen som har mistet en kjær, så er jeg tro mot mine verdier, og modig og viser min egen sårbarhet.
Brown sier:
Sårbarhet er som en gatekamp for meg. Fordi sårbarhet var sett på som svakhet. Sinne og å skylde på andre, er mine to vanlige plasser jeg går. Det vil ikke være nærhet uten sårbarhet. Man kan både være modig og redd. Ha større mot. Klarhet i verdier og tro. Eie sin egen historie. Nå for tiden måler vi vår egen verdi i hvor mange likes man får. Vi er aldri bra nok. Jeg er ikke nok. Vi lukker oss. Sårbarheten er fødeplassen til alt godt, kjærlighet, kreativitet. Ingen fremgang uten å feile. Ikke bry seg om hva andre mener.
Å være sammen med lukkede personer gjør at man må spille og late som. De spiller også. Unngå perfeksjonisme. En kongitiv prosess i vår oppførsel som perfeksjonist. Hvis jeg er perfekt, gjør ting perfekt, kan jeg unngå skam, skyld, og å bli dømt. Perfeksjonistene er de som er mest redd for at folk skal se dem som de i virkeligheten er. Det er frykt. Det betyr ikke å gjøre sitt beste, det er ingen egentlig fremgang. Det er å beskytte seg mot å bli såret, men det gjør at vi ikke blir sett. Perfeksjonister streber mot en verden som ikke finnes. Man må gi slipp på å være nummen, og maktesløs.
Romstering:
Her er det situasjoner vi ikke forstår, ting vi hører som vi ikke vet stemmer, sladder, når vi møter kritikk.
1. Hva mer trenger jeg å vite og forstå om situasjonen? Hver er det jeg objektivt vet? Hvilke antagelser er det jeg gjør?
2. Hva mer trenger jeg å vite og forstå om de andre i historien? Hvilken tilleggsinformasjon er det jeg trenger? Hvilke spørsmål eller oppklaringer kan hjelpe?
3.Hva mer trenger jeg å vite og forstå om meg selv? Hva er det som ligger under reaksjonen min? Hva er det egentlig jeg føler? Hvilken rolle spilte jeg i dette?
Romsteringstemaer. Her må jeg legge til, disse følelsene oppstår og da må man bruke de tre reglene for å mestre disse.
Sorg, sårbarhet, nederlag, tilgivelse, ansvarsfraskrivelse, skuffelse, forventninger og bitterhet, frykt, nostalgi, stereotyper og merkelapper, grenser, perfeksjonisme, identitet, tillit, kjærlighet, tilhørighet og hjertesorg, anger, behov og tilknytning, kritikk, sjenerøsitet, skam, integritet.
Delta er som en trekant, det er tanker, følelser og handlinger.
Skam lyver og stjeler historier.
Mange krangler bunner i ukorrekt informasjon, og at man velger å skylde på andre når man blir redd.
To av de vanligste meldingene som utløser skamfølelsen i oss er; Aldri god nok, og hvem tror du at du er?
Forfatteren Maya Angelou uttalte at vi gjør det bedre når vi vet bedre.
Med få fakta og lite informasjon oppstår konspirasjonsteorier. Hvis du føler deg fornærmet over noe du vet lite om, finner du opp en historie i hodet ditt.
Vi må ta ansvar for det som skjer i vårt liv. Hver gang vi føler oss truet, finner opp en historie- avgjør hvem som er trygge og hvem som er slemme, hvem som er farlige- dette er en evne vi har til å overleve. Vi er offer-vi lager en historie-for hjernen ønsker å føle seg vel.
Revolusjon er å være i prosessen. Vite hva man føler uten å skylde på andre. Våge å føle seg ukomfortabel, og ta ukomfortable samtaler.
For at ekte tilgivelse skal skje, må noe dø. Man kan føle sorg. Man må lage en ny normal. Sårbarhet er den største verdien å dele med andre....... min tolkning: Ekte tilgivelse, noe dø, det bildet man tror andre har av en, bildet av å være feilfri selv, at andre skal være feilfrie osv.
Hemmeligheten med å unngå bitterhet, er å sette bedre grenser. Ikke å klandre andre i så stor grad, holde meg selv ansvarlig i større grad, og be om det jeg trenger og ønsker.
Når vi føler oss bra, trenger vi ikke å sammenligne oss, da ser vi etter det gode i andre. Når vi viser omsorg for oss selv, vil vi også vise omsorg for andre.
Kritikk og sinne tar opp mye mer emosjonell lagringsplass. Sjenterøsitetshypotese, tenke at han eller hun har en dårlig dag. Glem det.
GIS-er et begrep-grenser, integritet, sjenerøsitet.
Grensesetting er å klargjøre hvilke typer adferd vi godtar, og hvilke vi ikke godtar. Integritet er å sette grenser og holder oss selv og andre ansvarlige for å respektere dem.
Integritet er å velge mot fremfor bekvemmelighet, velge det rette framfor det morsomme, raske eller lettvinte og velge å praktisere egne verdier fremfor å nøye oss med å gi uttrykk for dem.
Folk lærer hvordan de skal behandle oss ved å se på hvordan vi behandler oss selv. Hvis jeg ikke verdsetter mitt eget arbeid eller min egen tid, kommer ikke den jeg hjelper til å gjøre det heller. Grenser henger sammen med selvrespekt og egenkjærlighet.
Vi må sørge for å tilgi.
Skuffelse er uoppfylt forventninger. Forventninger er bitterhet som ikke har oppstått ennå.
Bitterhet er som å drikke en gift og håpe at giften skal drepe fiendene dine. ....Nelson Mandela.
Vi er redd for mørket som sorgen bringer med seg. John Green uttaler om sorgen over å miste, Jeg ble fratatt gleden ved å huske, fordi det ikke var noen å huske det sammen med.
I forskning som kalles, Grounded Theory, er der teorien skal vokse fram fra en analyse av innsamlede data i stedet for å samle data ut fra en hypotese, kan man ikke ha ville observasjoner. Hver eneste historie teller, og hvis hypotesen skal være gyldig, må alle kategorier og egenskaper stemme, være relevante og finne gjenklang i dataene.
Hvis du velger å tilgi må du ser smerten i øynene. Du er nødt til å ha det vondt. Kanskje vi må begrave forventninger eller drømmer. En tilgivelsespraksis som blant annet innebærer å fortelle hirstorien, sette navn på det vonde, gi tilgivelse og fornye eller gi slipp på forholdet.
Medfølelse: Vi vedkjenner oss lyset og mørket i vår felles menneskelighet og forplikter oss til å vise oss selv og andre som lider vennlig kjærlighet.
Empati: Er evnen til å forstå hva noen opplever, og gjenspeile den forståelsen. Vi skal ikke føle for dem.
Sympati er ikke et redskap for kontakt med andre.
Tilknytning eksisterer ikke uten å gi og ta. Vi trenger å gi, og vi trenger å trenge.
Anger er en tøff, men rettferdig læremester. Å leve uten anger er å tro at du ikke har noe å lære, ingenting å gjøre godt igjen og ingen mulighet til å bli modigere i livet.
Perfeksjonisme er ikke en sunn streben. Hva kommer folk til å tenke nå, sier en perfeksjonist. Sammenligninger dreper kreativitet og glede.
1.Vi må snakke til oss selv slik vi snakker til en vi er glad i. ....Ja, du gjorde en feil. Du er tross alt et menneske. Du trenger ikke å gjøre dette på akkurat samme måte som et annet menneske. Det kommer til å hjelpe hvis du ordner opp og gjør det bra igjen. Selvforakt hjelper ikke.
2. Ta kontakt med en vi stoler på-en person som har gjordt seg fortjent til å høre historien vår, og som har evne til å respondere med empati. Ta fatt i skammen!!!
Anklager er like nedbrytende som de er ufruktbare.
Ansvarlighet blir i likhet med skyldfølelse motivert av ønsket om å leve i tråd med egne verdier. Ansvarlighet er en nødvendig forutsetning for sterke forhold og kulturer. Den krever autensitet, handling og mot til å be om unnskyldninger og gjøre ting godt igjen. Vi må ta eierrskap til egne følelser og avstemme adferd og valg med verdiene våre.
Igjen trekanten Delta, tanker, følelser og handling. Og GIS, grenser, integritet og sjenerøsitet.
Å gjemme seg under en stein. Det er når vi opplever noe vanskelig og gjemmer oss for å slippe å reagere. Det er idioti når vi er trykket ned på et mørkt, tungt og kvelende sted. å ta avgjørelser. Når vi opplever skam, vil vi dermed flykte, kjempe eller stivne.
Motstandsdyktighet mot skam:
1.Forstå skam og vite hvilke budskap og forventninger som utløser skam.(Altså, at man oppfatter, oppfører seg dumt, reagerer dumt osv og at man skammer seg over sin egen reaksjon)
2.Praktisere kritisk bevissthet ved å realitetssjekke budskapene og forventningene som forteller oss at det å være uperfekt er ensbetydende med å være utilstrekkelig.
3. Ta kontakt og dele historiene med mennesker vi stoler på.
4. Snakke om skam, ordet skam, snakke om hvordan de føler seg, og ber om det de trenger.
Vokse i identitet, merkelapper og stereotyper.
Integrasjon er selve sjelen i det å reise seg med ny styrke. Vi må være hele for å bli helhjertede. Å være det alle venter seg, er en maktstruktur. Sart blir en ryggslikkende person, og smiskende. Tøff blir en voldelig og fordømmende person.
Den som vil unngå kritikk, bør ikke si noe, gjøre noe eller å være noe....sitat av Aristoteles.
Hvis kritikk skal være nyttig, må man ha noe å tape. Når vi slutter å bry oss om hva folk mener, mister vi evnen til tilknytning. Og når vi lar oss definere av folk mener, mister vi motet til å være sårbare.
Toni Morrisen sa: Definisjoner tilhører den som definerer, ikke dem som blir definert.
Har vi brukt skam til å å påføre andre smerte?
Historien min betyr mye for meg, for jeg betyr noe. Det er revolusjonerende å velge autensitet og verdighet.
Vi skal spørre oss selv: Hvorfor er jeg så irritert? Hva er det som skjer med meg?
Fem kjøreregler:
Respekt for selvet, for andre, for historie, for prosessen.
Romstering med ideer, strategier, avgjørelser, kreativitet, fall, konflikter, misforståelser, skuffelser, sårede følelser og nederlag.
Samarbeid om å ta lederskap til avgjørelsene, suksessene og fallene våre. Integrere det viktigste vi lærer i kulturen og strategiene og gi uttrykk for takknemlighet.
Restitasjon med familie, hvile og leke.
Ta kontakt med hverandre og lokalsamfunnet med empati og medfølelse og kjærlighet.
Være villige til å erkjenne vår egen smerte og i prosessen, også passe på at vi ikke bagatelliserer andres smerte.
Når vi flykter fra det vanskelige, blir vi aldri fri. Så vi vender oss mot sannheten, og ser den inn i øynene. Vi skaper kjærlighet av hjertesorg. Medfølelse av skam. Elskverdight av skuffelse. Mot av nederlag. Vår styrke ligger i å vise hvem vi er. Historien er veien hjem. Sannheten er vår sang. Vi er de modige og sønderknuste. Vi reiser oss med ny styrke.
Ti veivisere for helhjertede liv.
1.Dyrke autensitet. Slutte å tenke på hva folk mener.
2. Dyrk raushet med deg selv, gi slipp på perfeksjonisme.
3. Dyrk et robust sinn: Gi slipp på lammelse og maktesløshet.
4. Dyrk takknemlighet og glede: Gi slipp på behovet for fullstendig visshet.
5. Dyrk intuisjon og tro.
6. Dyrk kreativitet. Slutt å sammenligne.
7.Dyrk lek og hvile. Gi slipp på utmattelse. Som statussymbol og produktivitetet som et mål for egenverdi.(Jeg har det så travelt, jeg er så stresset fordi jeg er så effektiv på jobben min, i livet mitt osv)
8.Dyrk ro og stillhet. Gi slipp på uro som livsstil.
9.Dyrk meningsfylt arbeid. Slutt å tvile på deg selv og føle at du ...burde....
10. Dyrk latter, sang og dans, Du trenger ikke å virke uberørt og alltid ha kontroll.
Vi lever i en kultur der det aldri er nok. Men det motsatte av knapphet er nok.
Når vi tilbringer livet med å vente på at vi skal bli perfekte eller skuddsikre før vi begir oss ut på arenaen, gir vi i virkeligheten avkall på forhold og muligheter som kanskje aldri kommer vår vei igjen.
Hvorfor er vi så redde for å være sårbare? Hvordan beskytter vi oss mot sårbarhet? Hvilken pris betaler vi når vi kobler fra og blir likegyldige? Hvordan kan vi vedkjenne oss sårbarheten og delta aktivt til tross for den, slik at vi kan finne en annen måte å leve, elske, fylle foreldrerollen og lede på?
Et helhjertet levesett handler om å engasjere seg i livet fra et sted preget av verdighet. Uansett hva som blir gjort og hvor mye som forblir ugjort, er jeg NOK.
1. Kjærlighet og tilhørighet er ureduserbare behov hos alle menn, kvinner og barn. Vi er forhåndsprogrammerte for tilknytning, det er det som gir hensikt og mening til livet vårt. Fravært av kjærlighet, tilhørighet og tilknytning fører alltid til lidelse.
2. De som føler at det er mulig for andre og elske dem, og som elsker selv og som opplever tilhørighet, har ganske enkelt tro på at de er verdige til kjærlighet og tilhørighet.
3. En sterk tro på egen verdi er ikke bare noe som skjer- den dyrkes fram når vi oppfatter veiviserne som valg og daglige øvelser.
4.Det viktigste for helhjertede er å leve et liv definert av mot, medfølelse og tilknytning. Viljen til å være sårbar fremsto faktisk som den absolutte klareste verien som ble delt av alle de kvinner og menn jeg vil beskrive som helhjertede. (Brene Browns ord) De tilskriver alt-suksess i yrkeslivet, ekteskapet, sine stolteste øyeblikk som foreldre, sin evne til å være sårbare.
Sentrale tema: Frykt, manglende kontakt og lengte etter mer mot.
Gode eller dårlige foreldre er feil å kategorisere oss selv i. Spør deg selv, er jeg aktiv og engasjert? Følger jeg med? Mandatet er ikke å være perfekt og oppdra totalt lykkelige barn. Perfeksjonisme eksisterer ikke, og jeg har oppdaget at det som gjør barn lykkelige, ikke alltid er det som forbereder dem til å bli tapre, engasjerte voksne. Fordi de må rettledes, korrigeres og veiledes.
Det vi vet er viktig, men hvem vi er er viktigere. Vi viser stort vågemot når vi viser at vi er sårbare.
Narsisisme: I arbeidslivet?
Narsisisten er underbygget av skam. Det er ikke riktig å bli definert av en diagnose. Dette øker skammen og hindrer folk i å søke hjelp. Narsisister har en skambasert frykt for å være gjennomsnittlig. Det er frykt for aldi å føle seg spesiell nok til å bli lagt merke til, til å bli elsket, til å føler tilhørighet, eller til å føle at livet har en mening. Mange mennesker sliter med å føle at de er nok. Mange tror at et vanlig liv er et meningsløst liv. De kan tenke:
Aldri god nok, aldri perfekt nok, aldri tynn nok, aldri vellykket nok, aldri gløgg nok, aldri sikker nok, aldri trygg nok, aldri spesiell nok.
I stedet for å komme sammen og hjelpe hverandre, kan disse være sinte og redde og gå i strupen på andre. Skam, sammenligning og likegyldighet er resultatet.
1. Skam: Blir frykt for latterliggjøring og forkleinelse brukt som et middel til og lede og/eller holde kontroll med andre folk? Er egenverd knyttet til prestasjoner, produktivitete eller medgjørlighet? Er bebreidelser og bruk av syndebukker vanlig? Florering utskjelling og undertrykkelse? Hva med favorisering? Er perfeksjonisme et problem?
2.Sammenligning: Sunn konkurranse kan være gunstig, men foregår det en konstant åpenlys eller skjult sammenligning eller rangering? Er kreativiteten undertrykket? Finnes det en ideell væremåte eller talentfullhet som kan brukes som målestokk for alle andes verdi?
3. Manglende deltagelse: Er folk redde for å ta sjanse, eller prøve nye ideer? Er det lettere å holde munn eller om å gjøre å dele historier, erfaringer og tanker? Finnes det ingen som gidder å lytte eller følge med? Kjemper alle for å bli sett og hørt?
Vi har kommet til det punktet der vi lar frykten og ubehaget bli til fordommer og kritikk, i stedet for å respektere og verdsette det motet og den dristigheten som ligger bak det å vise sårbarhet.
Sårbarheten er også utgangspunktet for de emosjonene og opplevelsene vi lengter etter. Det er opphavet til kjærlighet, tilhørighet, glede mot, empati, ansvarlighet og ekthet. Hvis vi vil ha større klarhet i vårt eget mål med livet, eller en dypere og mer meningsfylt åndelig liv, er sårbarhet veien og gå.
Jeg definerer sårbarhet som usikkerhet, risiko og emosjonell blottstillelse. Å presentere kunsten vår, skriveriene våre, ideene våre for verden uten noen garanti for at det vil bli akseptert eller verdsatt, det er også sårbarhet. Å la oss synke ned i de frydefulle øyeblikkene i livet vårt, selv om vi vet at de er flyktige, selv om verden former oss til å ikke være lykkelige fordi vi har frykt for at vi kanskje utfordrer skjebnen, og kanskje nedkaller en katastrofe-det er en intens form for sårbarhet.
Å dele på en ordentlig måte, med grenser, innebærer at vi deler med mennesker vi har utviklet et forhold til som kan tåle vekten av historien vår. Resultatet av denne gjensidige respektfulle sårbarheten er styrket tilnytning, tillit og engasjement.
Vi må føle tillit for å være sårbare, og vi må være sårbare for å få tillit.
Sårbarhet og mot er smittsomt:
Hvordan frykten for sårbarhet holder en tilbake. BB.sitat. Jeg fant motet til å fortelle hva jeg strevde med og ba om hjelp. Det var en smertefull prosess å lære hvordan jeg skulle håndtere ubehaget med usikkerhet, risiko og emosjonell blottstilling. Jeg hadde et kontrollbehov, at alt og alle rundt meg. Skjold:-Så ikke svakhetene og de sårbare områdene mine skulle tiltrekke seg oppmerksomhet. Det er bortkastet tid å evaluere sin egen verdi på grunnlag av tilskuernes reaksjoner. (BB holder foredrag og kurs i sitt fag, og snakker om prosessen her.)
Skam elsker perfeksjonister. Det er så lett å få oss til å holde munn.
Hvis vi setter ord på skam, begynner den å visne.
Bare når vi er modige nok til å utorske mørket, kan vi oppdage den uendelige kraften i vårt eget lyst.
Man er nødt til å overvinne skammen for å komme frem til sårbarhet.
Om vi vil engasjere oss fullt ut, høre til, må vi være sårbare. Og for å bli sårbare må vi utvikle en motstandsdyktighet mot skam. Sårbarhet og kjærlighet er de beste tegnene på mot.
Eksempel på vågemot:
For eksempel et kunstverk. Å dele noe man har skapt, er en sårbar, men vesentlig det av et helhjertet liv. Det er selve essensen av å utvise stort vågemot. Pga oppdragelse eller måten du nærmer deg livet på, har du bevisst eller ubevisst knyttet din egen verdi til måten kunstverket blir mottatt. Kort sagt-hvis det skaper begeistring, er du verdifull, hvis ikke er du verdiløs.
1. Hvis egenverdien er knyttet til det du har skapt, er det lite sannsynlig at du viser det fram. Og hvis du gjør det, kommer du til å skrellebort et lag eller to for av den saftigste kreativiteten for å gjøre hele prosjektet litt mindre risikabelt.
2. Viser du frem det du har skapt i din mest kreative form, og mottagelsen ikke står i stil med forventningene dine, blir du knust. Det du har gjort blir ikke noe tess, og du er ikke noe tess. Du stenger av. Skammen forteller deg at du ikke burde ha forsøkt engang. Skammen forteller deg at du ikke er god nok, og du burde ha visst bedre.
Du har blitt en slave av "behage, prestere og perfeksjonere."
Skam gjør at vi forblir små, forbitrede og redde. Det krever verdighet å utvise stort vågemot.
For å overvinne skammen er det helt nødvendig at vi forstår våre personlige skammens lydbånd i hodet vårt.
Motstandsdyktighet mot skam er evnen til å si, dette gjør vondt. Dette er skuffende, kanskje til og med knusende. Men suksess og anerkjennelse og bifall er ikke de verdiene som holder meg i gang. Min verdi er mot, og jeg har nettopp vært modig. Du kan bare stikke av, skam!
1. Innrøm at du har skam, alle har det.
2. Alle er redde for å snakke om skam.
3. Jo mindre vi snakker om skam, desto mer får den kontroll over livet vårt.
d
Kommentarer
Legg inn en kommentar