Det er ikke så lett, for alltid når noen går bort, er det det mennesket man fokuserer på. Vi fikk så god kontakt de siste årene, og det var en berikelse for meg. Det er godt å vite at man gleder andre også, man blir jo glad av det selv. Jeg var jo så vant til å ta meg av pappa de siste årene, så det var ikke noe offer for meg å besøke onkel, og ringe og skrive brev til han. Det var et rikt menneske, onkel. Han hadde greie på alt mulig, en livskunstner og et arbeidsjern av de sjeldne. Så mange artige historier. En jeg kommer på nå, er da han jobba på Hydro en stund, tror det var på Stuern. Etter å ha lempa sekker hele dagen, sovna han på et berg av sekker. Da han våkna i 8 tia på kvelden, stemplet han ut og gikk hjem. Det rareste var at han fikk overtidsbetaling for de timene han hadde sovnet på sekkene, etter arbeidstid.
Men det er tungt når en venn går bort. Egentlig er det bra for den som sovner inn, men det er aldri riktig tid å si farvel. Jeg håper jeg fikk gjort det, via Eivind. Jeg sendte en melding jeg ville at han skulle lese for han, og så sang jeg et par linjer av en vuggesang han lærte meg. Jeg håper han hørte det. Jeg tør ikke spørre Eivind. Jeg har heldigvis tatt opp sangen han sang. Jeg tenker med meg selv at han holdt seg i live til Eivind kom, og når han fikk høre min melding og sang, kunne han ta farvel.
Jeg har lyst til å lage bårebukett selv, for jeg elsker blomster og jeg tror jeg skal klare å lage en fin en. Vi får se, jeg prøver ihvertfall.
Kommentarer
Legg inn en kommentar